RUNE RUDBERG

Rune er født og oppvokst på Trøgstad, og familien hans var veldig musikalsk. Familien Rudberg bodde i annen etasje på Folkvang, et lite ungdomshus, hvor faren hans var vakmester. Som treåring tok han lampestøpselet ut av stikkontakten og brukte det som mikrofon da han ga til beste sin versjon av "Sleng en slant ned i brønnen" for alle som gad å høre på. På nattestid snek han seg ned på scenen i første etasje og prøvde ut instrumentene som stod der - etter at de siste etternølerne var sendt hjem fra lørdags-dansen. Hans første honorerte sceneoppdrag fikk han på Kløfta Kino hvor han med orkesteret Midnight Shift kunne kassere inn et astronomisk honorar stort kr. 350,00 for sin første spillejobb. Her vaklet han ustøtt rundt på 15 cm høye platåskohæler og gjorde seg absolutt fortjent til salæret.
I ettertid har Rune deltatt i en rekke band, og gjennom alle disse årene har han reist norge rundt og på tvers et par hundre ganger. Alt i alt har Rune hatt et sted mellom 5000 og 6000 spillejobber, og han trives fortsatt på veien. I 1988 gjorde han sitt livs gjennombrud, låta "Ut Mot Havet" solgte over 190 000 eksemplarer.

Bak seg har han også 9 års folkeskole, han innrømmer at han aldri har vært noe skolelys og heller ei ikke særlig blåøyd. Men hva er vel norsk grunnskole mot Livets Skole? Rune har gjort et par "tabber", men har har også lært. Rune har virkelig fått kjenne på kroppen hvordan media har en tendens til å blåse opp bagateller, som f. eks. da han lånte en stjålet bil eller da han svarte på et spm. om han hadde ligget med over tusen damer, og han svarte "det skulle ikke forundre meg".

"Jeg er kanskje ikke stolt av alt jeg har vært med på", erkjenner Rudberg. Men skulle han ta ansvar for alt det som pressen har klart å henge på ham i årenes løp, ville det bære galt av sted. Han er verken biltyv eller slåsskjempe - i verste fall har han en egen evne til å plassere seg selv på feil sted til feil tidspunkt.

En annen myte er det også fristende å slå sprekker i - den at Rudberg musikalsk sett er et industriprodukt satt til å fronte et sett med kalkulert popmusikk fra kommers-pop'ens bakværelser. Det er milevis fra virkeligheten. Rune er tvers igjennom ekte, og faktisk skriver han alle låtene sin selv. Kanskje rynker noen selvhøytidlige lyrikere på nesen over tekstene hans, men hva så? Så lenge det finnes titusener som finner mening og livsvisdom i dem, er det da noe å pirke på?